Cause you were born this way!

There’s nothing wrong with loving who you are!

 

I’m beautiful in my way
‘Cause God makes no mistakes
I’m on the right track, baby
I was born this way

Don’t hide yourself in regret
Just love yourself and you’re set
I’m on the right track, baby
I was born this way, born this way

Husk det.

To-åring ble mobbet i barnehagen

Jeg kom over en artikkel på abcnyheter.no om en liten gutt på to år som ble mobbet i barnehagen. Foreldrene la merke til at gutten ofte fikk panikk og gråteanfall, men de trodde først det var normalt at barn på den alderen fikk slike anfall. Etterhvert så de at gråteanfallene som oftest kom i forbindelse med levering i barnehagen.

De ba om et møte med de ansatte på barnehagen, og de kunne bekrefte at gutten ikke hadde det bra. De eldste barna stengte ham ut og klaget på at han var ekkel og grisete.
Men personalet gjorde ingenting. De sa bare at det ville bli bra hvis gutten ble “flinkere” (Hva han skulle bli flinkere til, forstod jeg ikke).

Dette er et eksempel som viser at mobbing blant barn kan oppstå veldig tidlig. Derfor er det viktig at barn lærer tidlig å behandle andre med respekt. Selv om det blant så små barn kanskje ikke er “bevisst” mobbing, er det viktig at de voksne er der, og lærer dem hvordan de skal behandle de rundt seg.

Jeg tror at hvis foreldre og barnehageansatte starter tidlig å jobbe mot mobbing, så kanskje barna vil behandle andre bra når de blir eldre også.
Det er ikke barna sitt ansvar, det er de voksne som skal sørge for at alle barna har det bra.

Foreldrene tok gutten ut fra barnehagen, og etterhvert fikk han plass i en ny barnehage der han trivdes mye bedre, nettopp fordi de ansatte ved barnehagen gjorde en bedre jobb for å ha et bra miljø.

Du finner artikkelen HER.

Bildet er fra weheartit.com

-Hva mener du?

Hero – Superchick

Leseren Ida tipset meg om denne nydelige sangen:

 

No one sits with him, he doesn’t fit in
But we feel like we do when we make fun of him
Cause you want to belong do you go along
Cause his pain is the price paid for you to belong
It’s not like we hate him or want him to die
But maybe he goes home and thinks suicide
Or he comes back to school with a gun at his side
And a kindness from you might have saved his life

Tag:
Heroes are made when you make a choice

Chorus:
You could be a hero
Heroes do what’s right
You could be a hero
You might save a life
You could be a hero, You could join the fight
For what’s right for what’s right for what’s right

Verse:
No one talks to her, she feels so alone
She’s in too much pain to survive on her own
The hurt she can’t handle overflows to a knife
She writes on her arm, wants to give up her life
Each day she goes on is a day that she is brave,
Fighting the lie that giving up is the way,
Each moment of courage her own life she saves
When she throws the pills out a hero is made

Tag
Chorus

Verse:
No one talks to him about how he lives
He thinks that the choices he makes are just his
Doesn’t know he’s a leader with the way he behaves
And others will follow the choices he’s made
He lives on the edge, he’s old enough to decide
His brother who wants to be him is just nine
He can do what he wants because it’s his right
The choices he makes change a nine year old’s life

Little Mikey D was in the one class
Who everyday got brutally harassed
This went on for years
Until he decided that never again
Would he shed another tear
So he walked through the door
Grabbed the 44 out of his father’s dresser drawer
And said I can’t take life no more
And like that life can be lost
But this ain’t even about that
All of us just sat back
And watch it happen
Thinkin’ it’s not our responsibility
To solve a problem that isn’t even about me
This is our problem
This is just one of the daily scenarios
Which we choose to close our eyes
Instead of doing the right thing
If we make a choice
And be the voice
For those who won’t speak up for themselves
How may lives would be saved, changed, and rearranged
Now it’s our time to pick a side
So don’t keep walking by
Don’t wanna intervene
Cause you just wanna exist and never be seen
So let’s wake up
Change the world
Our time is now

Chorus (2x)

Anonym’s historie

Tusen takk for at du ville dele historien din. Dette er et eksempel på skikkelig ekkel jentemobbing. Kjempebra at du kom deg videre til slutt. Jeg håper som deg på at andre kan lære av deg, og si ifra når noe sånnt skjer!

Jeg er ei jente på 19 år, glad og positiv til livet, men har sleti mye med mobbing og selvskading, og en mindre heldig hendelse, i mine tidlige år. Jeg er ikke flau eller redd for å fortelle min historie, og det er akkurat det jeg skal gjøre. Jeg håper noen kan lære av den ved å si i fra eller søke hjelp tidligere. Men fordetom kommer jeg til å være anonym, samt personer som blir fortalt om i fortellinga. De fleste som kjenner meg kjenner også til min historie. Jeg vet det er en lang historie, men jeg håper du tar deg tid til å lese dette, for det handler om en skrudd verden som har blitt snudd til noe positivt, og til en flott hverdag. Jeg vet med meg selv at jeg har blitt sterkere nå som jeg snart er frisk!

Det hele startet på barneskolen. Jeg var hun som kom på skolen med en bestevenn allerede, en gutt. Dette ble så klart sett utrolig rart på i en sånn alder, man kunne jo tross alt få gutte og jentelus. Og det var med det alt startet. Selv har jeg alltid vært ei positiv og blid jente, alltid med et smil om munnen. Jeg og kompisen min, vi kaller han Jonas, hang sammen som to bøllefrø. Vi gjorde alt sammen, husket sammen, syklet på sånne sykler vi hadde sammen, akte på vinteren sammen, var på SFO sammen. Rett og slett alt gjorde vi sammen. Dette var jo så klart noe de andre så veldig rart på. Det var da det startet. Jeg ble kalt misfoster, lugget, oversett av alle jentene, spyttet på og utestengt. Det høres veldig brutalt ut i en så ung alder, men er det en ting jeg har lært i løpet av årene er det at det er barn og den alderen som er vers. Slik fortsatte det resten av skole året, og ut i 2.klasse. Men en forandring i 2 klasse var at jeg ble mobbet for tennene mine i tillegg. Jeg hadde ganske store tenner, og med et kraftig overbitt, og en underkjeve som så helt malpassert ut med skjeve tenner over alt. De kalte meg kanin, spurte om jeg spiste mye gulerøtter og lo av meg. I starten av disse kommentarene og spørsmålene skjønte jeg ikke stort hva disse ønsket. Og jeg skjønte ikke hva de mente, så jeg svarte jo etter beste evne og sa “Nei, vi spiser akkurat like mye gulerøtter som alle andre tror jeg…”. Jeg husker den dagen det kom første spørsmål om dette, jeg kom hjem til mamma og var lei meg og hadde spurt om vi spiste mye gulerøtter, og så hvorfor de andre spurte om dette hele tiden. Jeg husker mamma hadde sett oppgitt på meg og sa at de ertet meg og ville bare tulle. Jeg viste innerst inne at det kanskje ikke var sant, men jeg kunne jo ikke si noe til mamma. 

Etter som barneskolen fløy videre, med mer dytting og utestenging, fikk jeg min første jentevenn. Jeg husker jeg var så glad! Hun var grei mot meg og vi var som Knoll og Tott. Vi gjorde masse rampestreker sammen, som å såpe inn bilder andre malte på SFO, tok lim på stoler osv. Det var så morsomt. Men det kunne jo aldri gå bra, så hun tok avstand helt plutselig. Jeg skjønte ingen ting, vi hadde jo blitt så gode venner. Og nå bare overså hun meg, hva skjedde? Det vet jeg ikke den dag i dag, men vi har hatt noe kontakt i ettertid. Fint lite, men.Videre i årenes gang ble det mindre og mindre tid med Jonas. Jeg hadde sagt til mamma at jentene så rart på meg og at guttene kalte meg rar og dust. Da sa hun at jeg kanskje burde prøve å bli venn med jentene, og det prøvde jeg. Jeg prøvde hardt. Fulgte med på hva andre hadde på seg, kjøpte meg noe av det samme men fra andre butikker. Jeg var alltid på etterskudd på klær og sko, men det gjorde ikke noe følte jeg. Det var bare for å bli godtatt, og etter veldig lang tid ble jeg det til dels. Jentene snakket mer med meg, og de spurte om jeg ville være med på å hoppe strikk. Så klart ville jeg det, og andre jenter ville leke med meg. Til og med ble jeg med å spilte fotball i friminuttene. Jeg følte meg så godtatt i friminuttene og trodde det ikke var sant!Men i klasserommet var alt som før. Ble kastet papir på, utestengt på gruppeoppgaver og holdt meg best for meg selv. Jeg husker spesielt vi hadde en strikke oppgave, hvor vi skulle strikke en dukke. Jeg var over halvveis på 2 timer, og de andre hadde ikke kommet lenger enn 1/6 kanskje. Jeg følte meg flink og var stolt, jeg hadde jo lært å strikke hos mine besteforeldre, så det var noe jeg kunne. Dagen etter fant jeg strikketøyet mitt klippet i stykker i skuffen min. Jeg ble kjempe lei meg og gikk ut på gangen fordi jeg begynte å gråte. Det jeg var så fornøyd med, noe jeg kunne være stolt over, var ødelagt. Så skuffet, såret og lei meg var jeg. Læreren min kom bare etter og så på meg og sa: “Dette er ikke noe problem så fort du strikker. Men du må gi deg med det barnegreiene der altså. Så ille er det ikke” så gikk hun inn igjen. Dette var i 6.klasse. Vi hadde akkurat fått ny lærer, og hu var ei heks. Like etter at hun hadde gått ut kom Jonas ut, han trøstet meg og sa det gikk bra. Han kunne ta opp alt dette med ertingen og mobbingen husker jeg han sa, men jeg ville ikke. Han hadde tatt det opp en gang tidligere, i 4. klasse. Men det hadde gjort ting verre. Det var etter at jeg hadde blitt dyttet da jeg akte ned et gelender på skolen som var isbelagt, det dyttet gjorde at jeg fikk enda mer fart og alt ble ukontrollert. Jeg skrei rett av gelenderet i enden av trappen, og klarte ikke å stoppe før jeg krasja hodet inn i en av jernstolpene der. Jeg sa aldri at jeg hadde blitt dyttet, jeg sa bare at jeg hadde aket i for stor fart og tryna. Ingen andre sa noe i mot heller, så det ble ikke oppdaget. Det smellet endte med kraftig hjernerystelse og jeg fikk ikke lov til å være på skolen neste dag. Det var den dagen jeg var hjemme Jonas hadde sagt i fra, for han hadde sett det. De andre nektet for at de var ugreie med meg og da jeg kom tilbake lo de av meg, kalte meg feit og la til kanin også. Kallenavnet mitt på den tiden var Den feite påskeharen!

Da vi kom til 7.klasse ble det noe bedre. Dyttingen, kloringen og sparkingen hadde gitt seg. Men igjen hadde de begynt å utestenge meg helt, fryste meg ut med kalde blikk og hånlige kommentarer. Jeg begynte å tære på alt som hadde skjedd. Hadde også fått ei ny venninne, men hun hadde sviktet meg, løyet til meg, gått bak ryggen min og fryst meg ut hun også. Så det vennskapet varte ikke lenge det heller. Det hadde virkelig såret meg. Vi hadde kalt oss bestevenninner, kjøpt BFF smykke i england da jeg hadde vært med hun dit på ferie. Mens bak ryggen min hadde hun gått å spredt rykter om at jeg var feit, rar, ingen god venninne osv. Sagt de verste ting bak min rygg, som jeg fikk rett i ansiktet rett etter sommerferien i 7.klasse. Det var ikke moro. Det ødela meg totalt. Jeg hadde fra før utviklet lette depresjoner, som jeg prøvde å utarbeide med hestene og håndball – som jeg drev med på den tiden. Aggresjon og sinne fikk jeg ut på håndballbanen, og glede og varme fikk jeg fra hestene i stallen. Da jeg fikk dette med falskheten slengende rett i fleisen ble jeg knust. Jeg bestemte meg da for at jeg ikke skulle være i veien for noen.Jeg hadde også fått på regulering i løpet av 7.klasse, eller halvveis. Da ble jeg kalt den stygge kaninen som gikk med kjetting på tenna fordi hun trodde hun kunne bli pen. Guttene sa at jeg var stygg hver dag, og at reguleringen ikke kom til å fungere og at jeg alltid kom til å være like stygg. Det var den tiden jeg holdt meg mest mulig for meg selv, jeg ønsket ikke å ha kontakt med noen på fritiden. Jeg leste masse hestebøker for å komme meg unna virkeligheten. Levde meg utrolig godt inn i bøkene, og de reddet meg litt der og da. Men når mørket falt på og jeg gikk til sengs etter trening eller ridning, da kom tårene. Jeg ønsket ikke stå opp, prøvde å skulke men mamma fersket meg. Latet som at jeg forsov meg etter at pappa hadde vekket meg, med det gikk aldri.Da 7 begynte å gå mot slutten hadde jeg fått min 3 jentevenn, og min aller første ordentlige jentevenn. Vi spilte håndball sammen og koste oss. Jeg snakket masse med heksa vi hadde til lærer og bad spesielt om å komme i klasse med henne på ungdomsskolen som snart skulle bli mitt nye holdepunkt. I løpet av sommeren var jeg mye med Hanne som vi kaller henne. Vi hadde det så moro med hverandre, overnattet, badet og hadde det gøy! Det var en helt annen verden i mine øyne. Ei som virkelig godtok meg som meg, ikke som den utestengte feite kaninen med kjetting i kjeften.

Ungdomsskolen startet, og mitt nye liv startet. Jeg var godtatt i klassen, for første gang. Ingen av guttene sa noe til meg som var stygt, og de fra gamle skolen sa ingen ting til meg i det hele tatt. Det passet meg fint! Selvom jeg var deprimert, gråt meg i søvn hver dag og ville aldri våkne opp, så koste jeg meg på skolen for aller første gang siden første skoledag. Det var helt nytt for meg! Flere håndballjenter tok kontakt og jeg utviklet en liten vennekrets med forskjellige jenter. Jeg fikk også 2 nye bestekompiser, som jeg fortsatt har kontakt med den dag i dag, og jeg koste meg. Selvom de fra gamle skolen fortsatte å fryse meg ut hadde ikke de overtaket. 

Etter som dagene, månedene og årene gikk ble jeg mer og mer godtatt. Men psyken var det lite eller ingen framgang på. Jeg hadde opplevd så mye vondt, i en så ung alder. Det kunne ikke bli glemt. I tillegg hadde min første kjæreste voldtatt meg. Da var jeg akkurat fylt 15 år. Det vekket opp alle minnene om guttene som aldri hadde vært snille, som alltid ville meg vondt. Jeg ble helt ødelagt innvendig. Klarte ikke møte hverdagen som normalt igjen.

Etter 7 år med mobbing gjennom barneskolen, og et dårlig forhold, senere ble kniven min venn. Det startet med små uskyldige skrapesår øverst på armen. Så utviklet det seg til større kutt litt lenger ned på underarmen. Ikke nok med det, jeg brukte gamle rustne skruer for å kutte meg. Jeg ville få stygge sår som kunne minne meg på alt det stygge jeg hadde opplevd, og symbolisere at jeg skulle komme over det. Etter vert tenkte jeg bare på hvor fæl jeg var, hvor stygg jeg var og alle de andre kommentarene fra både guttene på barneskolen, og hva den daværende kjæresten min hadde sagt til meg da jeg nektet han sex. Jeg følte meg stort misslykket.

Karakterene sank fra stort sett 5′ere i alt til 2′ere og 3′ere. Jeg klarte å kare meg opp på et snitt på 4 blank da jeg gikk ut fra 10. Da jeg gikk ut søkte jeg meg til en videregående skole så langt bort fra hjemstedet mitt som mulig. Dette for å slippe de gamle skolekameratene, og forhåpentligvis starte et helt nytt liv. Jeg hadde fortsatt ikke lagt fra meg kniven og de rustne skruene, tvert i mot. Jeg hadde startet å helle salt og eddik i sårene for at de skulle svi ekstra mye. Jeg hadde snakket mye med helsesøster om voldtekten, den hadde jeg kommet meg litt over. Men tankene var fortsatt de samme. “Du nektet han fordi du er så stygg!”, “Han ville ledd av deg om han hadde sett deg helt naken”, “Han voldtok deg fordi du fortjente det”, “Du er stygg, og en forferdelig kjæreste!”. Disse tankene ramlet rundt i hodet mitt dag ut og dag inn. Tårene kom i strie strømmer da jeg la meg. Folk hadde begynt å spørre hvorfor jeg alltid spilte med svettebånd på hånda, jeg hadde aldri gjort det før. Jeg teipet også innsiden av låret mitt, det var også et stygt sted og et lett offer for knivbladene. Jeg fant ut at jeg ikke kunne fortsette å skade meg på armen, så jeg fortsatte på innsiden av låret, men kun med kniv. I tillegg kuttet jeg meg under foten, slik at det føltes å gå på knivblader. Jeg ønsket å straffe meg selv for at jeg hadde vært et misfoster, og fortsatt var det. Jeg slet stort på den tiden.

Så kom VGS, og verden ble lettere. Jeg kom inn på en skole, og en linje hvor jeg kun endte opp med en annen fra barneskolen, og flere på de andre linjene. Men den linjen jeg gikk var aldri med de andre, eller i veldig liten grad. 3 år på skolen gikk, ingen mobbing, ingen stygge kommentarer og ingen utestenging. Linja jeg gikk på var kun 4 klasser, så vi ble en stor klasse til slutt. Mine 3 nærmeste venninner gikk denne linja, hun ene kun i 1,5 år, og ei annen kun det siste året. Men ei av dem gikk i klassen min i alle 3 årene. De var også de første jeg åpnet meg for, som jeg fortalte absolutt alt til. De hjalp meg masse. Vi satt å snakket i evigheter hver dag etter skolen, på bussen hjem og på telefon eller via nettet etterpå. Det er de som har hjulpet meg gjennom alle de vonde årene. Jeg fikk også flere andre gode venninner og kompiser, og min bestekompis er også fra samme skole. Vi er som søsken, ordentlig Knoll og Tott. Vi har snakket masse om dette, og han har kanskje vært den viktigste brikken i det å bli frisk. Innen 2.klasse startet hadde jeg så og si sluttet helt med selvskadingen. Jeg kuttet meg kanskje 1 eller 2 ganger i løpet av 2-3 måneder. I forhold til opptil flere ganger om dagen før. Og når 2.klasse var over hade jeg sluttet så og si helt. Det kan den dag i dag, hende at jeg tyr til et lite kutt på innsiden av låret, men det er i de verste tidene. Nå er det over 1 år siden. Jeg er så stolt av meg selv! 

Da VGS var ferdig var det tid for å søke skoler. Jeg var livredd, jeg viste ikke hva slags skoler jeg ville søke på. Jeg endte på å søke en skole rettet til det jeg hadde på VGS. Så etter 7 år på barneskole med mobbing og utestenging, 3 år på ungdomsskolen med selvskading og depresjoner som har ført til stygge arr både i kropp og sjel, og 3 fantastiske år på VGS hvor jeg ble frisk fra depresjonene og så og si frisk fra selvskadingen, og noen gode venner rikere, gikk jeg inn i forsvaret. Jeg stortrives og bare nyter dagene. Jeg sliter ikke med depresjoner lenger, og ikke selvskading, har masse innholdsrike dager og trives. Selvbildet og selvtilliten er ikke den største. Og jeg kan fortsatt høre stemmene i hodet innimellom, men da skal jeg være langt langt nede! 

Det var min biografi om mobbing, hverdagen, selvskading, voldtekten og det å komme seg videre å leve normalt. Hverdagen min nå består av venner, kjæreste – for ja det har jeg, og en spennende jobb. Ja, kjæreste har jeg fått. En fantastisk fyr som godtar meg, og min fortid. Han passer på meg, tar godt vare på meg og sender de mest fantastiske meldingene om kvelden. Så livet kan faktisk bli snudd til noe positivt gjennom årene etter mobbing. Men man trenger gode venner, flinke lærere, psykologer via skolen og en flott helsesøster som tar vare på deg. Det har i allefall hjulpet meg videre til en 90% frisk hverdag!

Håper dere kan lære noe av dette, om dere blir mobbet selv eller sliter med andre ting. Jeg har vært igjennom det jeg vil påstå som den mest drittbarndommen på skolen, men den fantastiske tiden som flott ungdom og russ! Og jeg står sterkere nå enn noen gang før. Jeg tør å møte problemer med åpent sinn, jeg har lært meg og si i fra, og best av alt – jeg er ikke redd for å åpne kjeften om jeg ser andre rundt meg bli behandlet urettferdig! Aller sist vil jeg avslutte med et dikt jeg skreiv i 10.klasse, da jeg slet med tankene og stemmene.

Svakt menneske.

“Svakt menneske.
Du er et svakt,
og forferdelig menneske.
Ingen fortjener deg.
Du er unyttig, 
ubrukelig og stygg.
Det er ingen som vil ha deg,
ingen som vil se på deg.
Du er rar, tykk og upopulær.
Og du eier ikke klesstil!
Svakt menneske.
Du er et svakt menneske..”

Slike ord hører hun,
i det blodet ser lyset fra knivbladet..

Boktips

Unni Lindell – Sugemerket

Ida, en leser av denne bloggen tipset om en bok hun leste da hun ble mobbet. Boka handler om en jente som blir mobbet. “Gå oppreist inn i tankene selv om du kommer krypende ut igjen.”, er Idas favorittsitat fra boka.

Her er det som er skrevet om boka på Unni Lindell sin hjemmeside:
Hun hadde ventet så lenge på det kysset! Stella svelget og gjemte ansiktet inn mot halsgropen hans. Når han brukte navnet hennes, kilte det et sted dypt inne i henne. Hun kjente hvordan blodet dunket gjennom halspulsåren. Munnhulen var tørr som sandpapir da han la leppene sine over hennes. Det kjentes fuktig og levende, fremmed.

Stella er fjorten og forelsket i Manne. Hun har det ikke bare lett på skolen hvor hun blir mobbet. Stella sliter også med savnet etter morens død. Men den veldige forelskelsen hjelper henne å komme videre.

Unni Lindell fikk svært gode kritikker og ble også hedret med kriterprisen for “Sugemerket” i 1994. I denne utgaven er teksten fornyet og tidsriktig oppgradert.

-Noen som har lest den?
-Har du et boktips, send det til mobbeofrene@hotmail.no!

Latifa’s historie

(Dette er den 20. historien som har kommet inn! Hurra!)

Jeg heter Latifa, men etter alt dette har jeg vært så skuffet med meg selv at jeg vil bytte navn til noe annet.

Jeg husker når jeg var mindre, ca i 1. klasse. Som alle, var jeg ny. Første dag var jeg ganske nervøs. Vennene mine møtte andre folk og ble venner med dem. Jeg er på en måte den personen som syntes det er vanskelig å få nye venner. Jeg var helt alene. Jeg bare satt der. Noen av guttene kom løpene til meg, kalte meg rar, han løp tilbake til vennene sine, han lo! Så kom en annen gutt. Han sa at de bare var en gjeng med idioter. Jeg hengte med han i ca. 3 uker før jeg fikk vite at han også var med på det. Da han fortalte meg det spurte han meg: ”Trodde du virkelig på det?” Han begynte plutselig å le av meg. Jeg gikk vekk, gråtende. Jeg trodde jeg faktisk hadde en venn. Jeg tok feil.

I 2.klasse Hadde jeg mange venner. Men guttene var fortsatt idiotene.
Så ble det 3. klasse. Fortsatt mange som kalte meg rar. Jeg kom alltid til å være det… Det er da det virkelig startet! De så på maten min hver eneste dag, de så på meg som jeg var ett misfoster. Så jeg startet å spise under noen benker som klassen pleide å sitte på ved tavla.
Det var ett lite klasserom, derfor var det så lett å finne meg.
”Hva gjør du under der?” spurte den nye læreren våres. Hun heter Wenche. Jeg sa ikke noe. ”Kom ut der ifra da!” Sa hun med ett stort smil. Jeg gjorde det, men jeg var nervøs.
Til min store overraskelse sa de ingenting. Stirret ikke på meg i det hele tatt. Jeg trodde de var ferdig med alt.

I fjerde klasse sluttet jeg å spise. Jeg tror ingen merket det. siden egentlig spiste jeg vanlig lunsj på skolen.. men ikke hjemme.

I femte startet jeg med å kutte meg selv…, Det var en dag der hvor jeg besvimte men jeg kunne ikke tro det. Siden det var blackout. Jeg husker ikke at jeg sto opp den morgningen. Men det var akkurat som jeg drømte. Det ble mørkt fra sidene på synet. Det gikk helt til midten. Jeg tenkte det ville bli bedre etter vært. Som når jeg har sittet for lenge og så står for raskt opp. Jeg ventet, men synet kom ikke tilbake.

I 7.klasse hadde hele trinnet ett skuespill som heter Lussi. Det ble tatt bilder av oss på Facebook og senere ble jeg tagget av en viss gutt (ingen navn). Han sa ”Den styggeste jenta i 7.klasse som lagde en mobbevideo! Haha!”

Ja, jeg lagde en video, jeg sa jeg var imot mobbing. Jeg slettet den senere siden alle hadde sett den. De bare lo av meg, men de visste ikke hva jeg gikk gjennom med i Sandvika.

Jeg sa på bildet at jeg visste hvem som tagget det, så ble det plutselig en rar og stor krangel. ”Jeg har jo ikke sagt det til noen!” sa hun. (ingen navn).
Jeg fikk vite det fordi han sa det rett ut til meg. Det samme, ”Den styggeste jenta i syvende klasse, som lagde en mobbevideo! Hvordan føles det å bli sagt sannheten til av meg?”

Jeg ble plutselig kalt stygg, feit, rar i Sandvika også. Mens i Asker kalte de meg bare rar og stygg. Jeg ble tynnere. Men jeg sluttet ikke… Som jeg sa på bloggen min:

”Du ville slitt håndleddene.

Du er besatt av sykelighet, smerte og, mest av alt, døden.

Du er en kreativ og intens person, men du ofte tillater deg selv å bli konsumert med å gi stemme til din lidelse, dette skiller deg ut fra andre og tilfører spenning til noen forhold som du har.

Du tenker på elendighet som poetisk og anser din egen ulykkelighet som prisen for å være intelligent og selvbevisst.”

Ikke lenge siden lagde jeg ett innlegg som heter ”Jeg forsøkte ikke å drepe meg selv” Det var sant da.. men 2 uker etter det fikk jeg nok. Jeg Prøvde å ta overdose. Det eneste jeg fikk var en liten hodepine, Og jeg våknet fortsatt opp.

Det var heller ikke lenge siden. Å kutte meg selv var min måte på å uttrykke min skam på min egen kropp og det var noen ganger hvor mine følelser var så store at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, den eneste måten jeg kunne få øyeblikkelig tilfredsstillelse var gjennom en måte så jeg kunne forstå at dette kom til å ta slutt.

Det gjorde ikke det.
Jeg har sluttet med det da, samme med spiseforstyrrelsene men nå føles det ut som jeg skal starte igjen. Jeg sa også på det innlegget at Jeg ikke forsøkte å drepe meg selv, men jeg visste at hvis dette hadde gått lengre ville jeg ikke brydd meg.

Jeg forteller alltid sannheten, men ingen tror meg.  Jeg syntes ikke det er rart i det hele tatt. Bestevennen min døde i en bilulykke.. Ingen trodde på meg. Når jeg fikk vite det gråt jeg i flere uker. Først kom hun i Koma. Hun våknet opp. Men fortsatt.., Jeg forstår ikke hva som virkelig skjedde! Alle kom opp med historier helt til jeg fikk vite sannheten av moren hennes.

På ungdomsskolen i 8. klasse spiste jeg lite. Man kunne se det.
Nå går jeg i 9.klasse og jeg spiser normalt. Kuttene er synlige men vanskelige å se, Så jeg går med vanlige topper nå..

Jeg er ikke redd vinter!
Så alt har blitt bedre men jeg sliter fortsatt med vekta..
Men ihvertfall er jeg her idag. Jeg bare skulle ønske all dramaet går over.
Jeg vil bare være meg selv.
Det er faktisk endelig godt å være meg selv

Bildet er fra weheartit.com

Tusen takk for at du delte historien din, Latifa! Jeg håper du kommer deg ut av alt dette snart. Vær deg selv, everyone else is taken! Stå på!

Du finner Latifa’s private blogg HER.

Ida’s historie

Takk for at du ville dele historien din her på bloggen, Ida! Du gir noen veldig gode råd på slutten av teksten din. Du er sterk som kom deg igjennom det. Stå på videre!

Jeg velger ikke å være anonym her, så Ida er mitt virkelige navn. Jeg bryr meg ikke om hele verden får vite hvem dette er sin historie, for de som gjorde livet mitt til et rent helvete gjennom hele ungdomsskolen, vet godt hvem de er, og de kommer garantert til å kjenne seg igjen her. De som gjorde livet mitt til et rent helvete fortjener å vite hvem de er. For selv om jeg er sterk og har kommet meg videre, vil jeg alltid huske dem. Jeg vil aldri glemme og aldri tilgi, og det oppfordrer jeg alle de andre mobbeofrene til også. Å tilgi vil bare få dem til å føle at de har vunnet; at de fremdeles har kontroll over deg. Og det kan man rett og slett ikke la skje. Ja, folk forandrer seg, men om de har forandret seg, bør de unnskylde seg. Først da vil jeg noen gang få meg til å tilgi. Og ingen har unnskyldt seg enda. Ingen.

Ja, jeg er bitter. Jeg er faktisk rasende enda, og det er to og et halvt år siden mobbingen tok slutt. Jeg har alltid hatt et ønske om å dele min historie med omverdenen, og dette kan bli min sjanse til å gjøre nettopp det. Jeg håper virkelig dere publiserer historien min på bloggen, selv om deler av innholdet kanskje ikke er helt politisk korrekt. Jeg trenger at folk får vite dette. Jeg vil at folk skal vite hva jeg gikk igjennom, og at mobbingen, tross alt, gjorde meg så mye sterkere.

Mitt navn er Ida, og jeg er 18 år. Jeg begynte i 8. klasse på en skole i en relativt liten by øst i landet i august 2006, altså for fem år siden. Jeg tror vi alle kjenner oss igjen der; du møter opp på ungdomsskolen for første gang i ditt liv, og du eier selvsagt hele veien. Du har sminket deg fullt for første gang i livet ditt, du møter vennene du kjenner fra barneskolen, alt ser ut til å bare være fryd og gammen. Jeg følte at jeg så noenlunde bra ut, og jeg følte meg uavhengig. Dette skulle gå så fint!

Det gikk fint. Det gikk faktisk fint hele den første uken på ungdomsskolen, før… Før hva? Jeg aner ikke en gang hvordan det begynte. Det begynte enten med at det ble satt ut et rykte om at jeg var sammen med en gutt i klassen. Men jeg tror ikke det var det. Jeg tror heller ikke det hadde mye med saken å gjøre at en jente jeg kjente, som jeg hadde betraktet som en venn, plutselig sviktet omkring den tiden.
Jeg vet bare at omkring den tiden, mot slutten av august 2006, begynte det å skje ting. Folk begynte å komme opp til meg i skolegården og spørre meg om hvorfor jeg så ut som jeg gjorde eller hvorfor jeg oppførte meg slik jeg gjorde. Jeg brydde meg ikke så mye om det med det første, selv om slike kommentarer alltid gjør vondt.

Så kom høsten, og med den kom mer mobbing. Jeg merket at menneskene rundt meg, som jeg tidligere hadde ansett som venner, begynte å svikte meg. Det var en langsom prosess, så klart; det begynte med at de sluttet å stoppe å snakke med meg, deretter sluttet de å hilse, deretter sluttet de å smile og til slutt så de ikke en gang på meg. Denne realisasjonen; at jeg kanskje kom til å ende opp helt alene på grunn av alle ryktene som ble spredd om meg, var kanskje et av de hardeste kickene jeg fikk igjennom ungdomsskolen.

Mot begynnelsen av oktober 2006 ble det bestemt at vi skulle ha om mobbing på skolen. Det var visst “anti-mobbeuke” eller noe sånt. Den mest populære jenta i klassen bestemte at i den forbindelse skulle vi ha skuespill, hele klassen. Hun spurte meg og en gutt i klassen om vi ville spille mobbeofrene. Jeg så ikke agendaen hennes da, og kanskje tar jeg feil; kanskje det aldri var noen agenda, men nå i ettertid tror jeg at jeg har grunn til å være paranoid. Naiv som jeg var, sa jeg at det gjorde ingenting for min del, og den andre gutten, som heller ikke akkurat var populær, godtok også tilbudet.
Stereotypisk nok la jenta det opp til at skuespillene skulle sette fokus på god, gammeldags, grovt svart-hvitt skildret separert jente og-guttemobbing. Gutten var den som skulle bli truet med bank hver eneste dag, og jeg, som “spilte” den kvinneligere delen av mobbeofferduoen, fikk all drittslengingen. Av en eller annen grunn var det som sto på arket merkelig likt mye av det mobberne sa til meg i ettertid. Men det kan ikke være tilfeldig. Det kan jo ikke det. Jeg vil nødig komme opp med unødvendige konspirasjonsteorier her, men jeg tror ikke det kan være det. Det var her det begynte.

Jeg gikk gjennom one hell of a lot of stuff etter dette. Enten ville noen kalle meg hore eller noe liknende, de ville fortelle meg hvor stygg jeg var; kommentere klærne mine, håret mitt, sminken min, alt. Og don’t get me started on the backstabbing! Den var det så mye av, men det gjorde liksom ingenting. Det var bedre enn å få slengt kommentarer direkte i trynet hver eneste dag. Da vinteren kom, var det en gutt som gikk i tiende som hadde det veldig morsomt med å slenge snøballer på meg og et par venninner.

En dag i april 2007, da jeg fremdeles gikk i 8. klasse, var jeg i byen sammen med en venninne. Det var lørdag, vi hadde fri, så vi bestemte oss for å shoppe litt. Da kom en gjeng med folk bort til oss og spurte hvorfor vi gikk rundt og snakket dritt om dem. Quite frankly, hadde jeg så å si ingen ide om hvem noen av dem var, og jeg sa det som det var at det hadde vi ikke. De ba meg om å slutte å være så frekk i kjeften; “de visste at jeg hadde snakket dritt om dem”. Vi satte oss på syklene og syklet hjem, og klarte etter langt om lenge å riste dem av oss.

Da vi kom tilbake på skolen prøvde vi (venninnene mine og jeg) å snakke med en av sosialrådgiverne om det som hadde hendt, men jeg fikk blackout da han ba meg om å peke på mobberne i skolekatalogen så han kunne snakke med dem. Det var så altfor mange! De aller fleste ville bare benekte det, så jeg slang ut navnene på de som hadde gjort mest.
Det er fair to say at de som vi sladret på sluttet, men da begynte bare de som vi ikke visste noe særlig om å mobbe oss. Slik pågikk det ut hele ungdomsskolen. Folk fikk dårlig rykte av bare å snakke med meg, så de fleste holdt seg bare unna og postet en anonym kommentar på hjemmesiden min eller MSN (som var så dødelig populært på den tiden).

Jeg husker at jeg ble forferdelig deprimert en stund; jeg turte på et tidspunkt ikke å gå ut av huset i frykt for å møte noen av dem. Vi bodde tross alt i en veldig liten by. Jeg fortalte det ikke til foreldrene mine, fordi jeg ikke ønsket å bli sett på som svak eller at folk skulle synes synd på meg. Jeg var stor jente, jeg kunne klare meg selv.
I tillegg var jeg blendet av kjærlighetssorg på den tiden, ettersom jeg var forelsket i en gutt jeg ikke hadde noen interesse i meg, samt at på det samme tidspunktet som jeg ble deprimert, var mormoren min (som jeg hadde et veldig nært forhold til) så syk at vi trodde hun kunne dø når som helst. Hun overlevde tross alle odds.

Jeg husker spesifikt at jeg trodde jeg var helt alene i verden. Jeg trodde ikke det fantes noen som hadde det på samme måte. Det var en eller annen spesiell stemning der som jeg ikke trodde noen kunne kjenne seg igjen i på den tiden. Jeg tok nok feil.
Jeg husker at en jente i klassen ville leke “snill pike” og prøve å hjelpe oss, ettersom at læreren vår hadde kommet til henne og en annen og sagt at “siden de var de sterkeste i klassen, burde de hjelpe oss”. De sterkeste i klassen? På den tiden hadde mobbingen pågått i to år. Var de klare over hva jeg hadde gjennomgått? Hvordan hadde de taklet det samme?
Da jeg ble seksten, i januar 2009, da jeg gikk i tiende, bestemte jeg meg for å reise meg opp fra alt sammen. Jeg begynte brått å føle meg mer voksen, og jeg realiserte hvor barnslige mobberne mine var. Jeg lurte på hvorfor jeg i det hele tatt lot de knekke meg.
Det høres alt for lett ut, men jeg tror det er nøkkelen: Se fremover, vit at det er et liv etter skolen! Og vi at du er bedre enn mobberne. Du er sterkere enn de noen gang kommer til å bli.

Jeg uteksaminerte fra ungdomsskolen med 4,7 i snitt og folk misunnet meg. Jeg begynte på videregående, og var sikker på at mobbingen ville fortsette, men det gjorde den ikke. Et helt nytt liv kunne starte for meg nå. Marerittet var over.
Jeg ble ikke populær på videregående, selvsagt, men jeg ble i det minste respektert. Jeg tror folk så et eller annet i meg, men jeg har ikke fortalt noen noe. Det er fortid.
Allikevel kjennes det godt å få satt ord på alt sammen nå. Mitt problem var en slags omsorgssvikt fra skolen. Skolen gjorde faktisk ikke jobben sin. De viste sympati for mobberne, og kom med unnskyldninger som “han har det ikke så lett selv” eller “kanskje de bare flørter litt med dere”? Bullshit.

Mitt råd er også å aldri tilgi før mobberne har sagt unnskyld. Så kaldt og kynisk som det høres ut, er det en god løsning, hvis ikke er det altfor enkelt å bli et offer for stockholmsyndromet, altså at man på en måte glemmer alt det negative de gjorde mot deg, og fokuserer bare på det positive, og dermed tror de er gode mennesker.
Ja, mobbere kan forandre seg, men da bør de ha baller til å si unnskyld i tillegg. Jeg fikk aldri stoppet mobbingen, men jeg kom meg igjennom den psykisk sett ved å heve meg over dem og også gjøre meg bevisst på alle følelsene jeg hadde inne i meg.

Jeg leste også en bok (om igjen og om igjen) gjennom store deler av ungdomsskolen, som het “Sugemerket” av Unni Lindell. Jeg kan absolutt anbefale den. Den handler om en jente som blir mobbet, og et sitat fra den boken som jeg aldri kommer til å glemme er: “Gå oppreist inn i tankene selv om du kommer krypende ut igjen.”

En sang jeg hørte mye på da jeg ble mobbet var “Hero” med Superchick. Den beskriver mye av hvordan det er å bli mobbet.
Nå i ettertid er jeg selvfølgelig fremdeles preget av alt som hendte på ungdomsskolen, selv om det er to og et halvt år siden jeg gikk der. Men jeg er bare glad for all den styrken den ga meg, selv om jeg ikke kan tilgi.
Jeg møtte motgang relativt tidlig i livet og det kommer til å hjelpe meg mye på veien. Og det er den eneste positive siden jeg kan finne ved mobbingen!

Trine’s historie

Jeg har alltid likt å skrive. Aller mest noveller. Ikke fine solskinnshistorier, men helst mørke, om selvskading, mobbing og selvmord. Jeg var ikke veldig flink, men flink nok til å få fram budskapet mitt. Det var på den måten lærerne fikk vite at jeg blei mobbet.

Det startet i 8. klasse. Da det virkelig startet. Jeg er en av de som alltid har blitt litt plukka på siden jeg var liten, fordi jeg var større enn andre og ikke så pen. Men så begynte 9.klasse.. Jeg hadde en gutt i klassen, la oss kalle han “Alexander”. “Alexander” hadde ADHD, og lærerne hadde alltid slitt med han. Han klarte ikke sitte stille, og var frekk i kjeften til alt på to bein. Både meg og venninnene mine. Men jeg tok meg mest nær av det, for jeg var så nærtagende og følsom.. “Feita! .. Stygging!” Et anna ord han brukte ofte var “hore”. Han kalte meg ting, som jeg trodde på. Jeg var ikke pen, jeg var større enn det som var normalt, jeg hadde briller.. Alt var feil med meg. Han sa mye, mye som jeg har fortrengt. Jeg grua meg hver dag til skola. Det gikk ikke en dag uten at jeg gråt.. Heime var alt som vanlig, jeg sa ingenting og foreldrene mine trodde alt var heilt fint. Jeg grua meg for å gå på skola. Egentlig var jeg veldig flink, med i timene og gjorde oppgaver. Veldig muntlig av meg. Det blei det fort slutt på når “Alexander” kommenterte alt jeg sa. Han hadde to kompiser som var med han på alt, så det var tre gutter. Tre gutter som gjorde ungdomsskula til et helvete for meg. Jeg følte meg så liten, at ingen brydde seg om meg. Da vennene mine såg jeg blei plaga fikk jeg slengt i trynet at: det burde du tåle!” Hva faen visste de om hva jeg følte og hadde det… Noen dager etter kom samme jenta og sa unnskyld for at ho hadde sagt det, og “nå skjønner jeg hvorfor det var så vanskelig for deg.” Da hadde han vært på samme måte mot ho som meg. Men der og da syns jeg ikke synd på ho, når ho hadde sagt det til meg.

Jeg blei meir og meir stille, sperra meg inne i meg sjøl. Viss jeg ikke sa noe, ville de kanskje ikke legge merke til meg, tenkte jeg. Heilt siden jeg var liten har jeg snakka mye, men det forandra seg totalt disse årene. Derfor blei jeg så glad i å skrive. For da fikk jeg fortalt lærerne hvordan jeg hadde det uten at jeg måtte si noe, for det kalles jo å sladre, og da blir det bare verre. Skola hatet jeg, men jeg var aldri borte. På skula skulle jeg, uansett hvor jævlig det var. Jeg blei aldri fysisk mobba, som mange andre. Han mobba meg psykisk. Han ødla sjølbildet mitt. Karakterene mine blei dårligere for jeg gjorde ingen lekser. Det minna meg om skula, om “Alexander”. Jeg snakka med ingen om hvordan jeg følte det, hvor sårbar og liten jeg følte meg. Jeg fortsatte med novellene mine, alle novellene handla om mobbing eller vertfall noe vanskelig på en eller anna måte. Etter hvert tok læreren min tak i det, og tok meg ut i samtaler minst en gang i uka. Tilslutt fant ho ut at ho ikke kunne gjøre noe meir for meg, og sendte meg videre til psykiatrisk sjukepleier. Lærerne satte inn ett tiltak mot mobbingen, at han ikke fikk snakke til meg, og gjorde han det fikk han konsekvenser for det. Da sluttet mobbingen. De fikk vite det i 8.klasse, i 10.klasse gjorde de noe med det.

Jeg har alltid blitt hakka på av andre. Fordi jeg har vært annerledes. Skeiv, og går i metalklær, kort hår.. Men det gikk greit i 1. og 2. klasse på videregående. Da jeg begynte i 3.klasse, på påbygg, fikk jeg en gutt i klassen som jeg mislikte fra første skuledag, “Tobias”. Han var veldig lik “Alexander”, for han var frekk mot alle han og. Men jeg følte det var retta ekstra mot meg, og fikk mye vondt inni meg da. Det året hadde jeg masse flashbacks fra ungdomsskula, som jeg ellers har fortrengt. Måten “Tobias” snakka til meg på, fikk meg til å føle meg liten, usikker.. Vennene mine sier at: han er sånn mot alle, så det får du tåle!” Greit nok han var sånn mot alle, men det som var så vondt, var at de hadde aldri opplevd det jeg opplevde på ungdomsskula, og der står de å sier at jeg må “suck it up” og tåle. De gangene “Tobias” snakka til dem, fikk de ett slag i ansiktet. Men jeg fikk 3, for jeg fikk det han sa der og da, men og flashbacks fra “Alexander”.  Venninnene mine visste jeg mislikte “Tobias” så veldig, pga hvordan han var og de årene jeg hadde opplevd med mobbing før. Ei god venninne av meg begynte å like han veldig godt, greit nok det.. Men husker det var så vondt de gangene han sa sårende ting til meg, og ho stod rett bak han å lo sammen med han om det han hadde sagt. Ho skulle liksom være venninna mi og støtte meg når ho visste hvor vanskelig jeg hadde det! Dette skjedde ofte også, og ho ville bare bli likt av han, det forstår jeg, men syns det var så feil da det gikk utover meg. Jeg gjenopplevde mye fra ungdomsskula det året.

Jeg føler meg mindre verdt enn andre. Føler jeg aldri er bra nok, føler at jeg skuffer folk, foreldrene mine.. Jeg har hatt noen ytterst få venner som har støtta meg gjennom dette. De andre brukte meg når de hadde ingen andre, de brydde seg ikke hvordan jeg hadde det, de som stengte meg ute og støtta meg ikke. Har fortsatt dårlig sjøltillit. Jeg blir veldig fort sliten av andre mennesker, i hodet mitt. Klarer ikke være sosial veldig lenge. Jeg har hatt mine perioder med sjølskading, hatt så vonde tanker at det går utover meg fysisk. Angst, depresjon. Neste uke skal jeg begynne å gå til psykolog. Jeg har så mye tanker å ordne opp i. Samtidig med det på vidregående pågikk, hadde jeg en kjæreste med psykopatiske trekk, som gjorde det enda verre, for han dro meg enda lengre ned. Kommenterte hver dag at jeg var større enn han, at jeg ikke var bra nok.. Over et halvt år etter at jeg klarte å slå opp, blei jeg utsatt for et overgrep, noe som har gjort at jeg ikke klarer å være intim med min nåværende kjæreste i det heile tatt… Det skjedde så utrolig mye de årene, som har endt i masse mareritt, dårlig sjølvbildet, lite overskudd til ting og vanskelig å være med mange folk.

Vel, det var det i korte trekk. En siste ting, “Alexander” har nå i ettertid kommet å sagt unnskyld for hvordan han var. Fint å høre at han er lei seg for det, men det forandrer ikke hvordan jeg hadde det da eller i ettertid, så jeg har lite til overs for folk som mobber, selv om de sier de er lei seg etterpå eller ikke. Det forandrer ingenting.

Takk for at du delte historien din! Denne historien viser godt hvor skadelig mobbing er. Stå på! You can do it! Masse lykke til med psykologbehandling.

Bildene er Trine’s egne bilder, og du finner hennes private blogg på lostintheshadows.blogg.no.

Grunner til å ikke skade seg selv

Det er desverre svært mange som opplever/har opplevd mobbing som blir fanget inn i det evige helvetet med selvskading. Jeg er intet unntak.
Derfor tenkte jeg å skrive en liste over grunner til å ikke begynne å skade seg selv.

• Du får mange stygge arr på kroppen, og må leve i en evig skam. Jeg trodde jeg var smart da jeg tok leggene, for jeg tenkte at det ikke kom til å vises. Det endte med at jeg må gå med bukse/tights året rundt. Det er ikke mange steder på kroppen det ikke vises på, og du vil uansett gå tom for plass og må begynne et annet sted, der det vises. Du kan ikke lengre gå i kjoler, shorts, t-skjorter osv.
• Å starte med selvskading er som å begynne å røyke og å ta narkotika. Du blir fanget i en avhengighet som er svært vanskelig å komme ut av. Det krever veldig hard jobbing og selvdisiplinering for å slutte.
• Du blir ikke tatt mer særriøst med sår og arr på kroppen. Bruk heller munnen og snakk. Jeg vet det er vanskelig, men det fungerer mye bedre enn selvskading.
• Når man først har begynt å skade seg selv, blir det en evig konkurranse mot deg selv. Selvdestruktiviteten din prøver hver gang å overgå seg selv, og arrene blir større og større styggere og styggere.
• Du kan risikere å få alvorlige infeksjoner i sårene, og det kan i verste fall ende med at du må amputere den kroppsdelen du har skadet.
• Hvis noen finner ut at du skader deg selv, begynner kanskje folk å snakke mer om deg bak ryggen din, du får flere blikk og flere kommentarer. Det er ofte det som er så vondt med mobbingen, og det blir ikke bedre av å være selvskader.

Bildet er fra weheartit.com.

Så jenter og gutter der ute, ALDRI begynn å skade dere selv! Det fører bare med seg vonde ting!

Anonyms historie

Barndommen er vel for mange livets glanstid med null bekymringer. For meg er deler av barndommen ikke annet enn et vondt minne. De bekymringene som ikke burde vært der, var der.

Å ikke være etnisk norsk var en tung byrde for meg. Det å være annerledes og skille seg ut. ”hvorfor har du så flat nese?” spurte de alltid, om ikke ropte det ut over skolegården. ”Så rare øyne du har… hvorfor har du ikke sånne øyne som oss? Ser du noe egentlig?” ”Så stygg du er” rope de. Jeg ble lei meg og såret, jeg kunne jo ikke noe for at jeg ikke hadde de perfekte blå, store øynene eller det blonde lange håret. Jeg begynte å mistrives. Alle kommentarene om mitt ikke etiske utseende bygde opp en redsel for å gå forbi de andre på skolen. Jeg var redd for at en eller annen kommentar skulle bli slengt opp trynet mitt om hvor ”feil” jeg var i følge hva som skulle være norsk. Jeg var redd for å si ifra til voksne fordi jeg synes det var flaut. Jeg så jo ikke ut som de dem heller.

Det er en episode jeg husker ekstra godt og som har brent seg fast. Jeg hadde spilte fotball med en venninne og hennes familie, da plutselig moren utbryter ”Har du fått en fotball i ansiktet ditt? Det må være derfor det er helt flatt” etterfulgt av latter og et skjevt smil. Jeg bare lo med og latet som ingenting selv om det såret meg. Jeg hadde lært at barn var dumme, men voksne? De vi skulle se opp til og lære etter. Jeg skjønte ingenting og gjør det fortsatt ikke i dag. Hvordan kunne hun si sånt til et barn? Trodde hun vi var likegyldige til alt de hadde å si? Hvis hun ville rive opp vonde minner klarte hun det. Ti poeng.

Jeg vet ikke om det er en selvfølge hos alle, men jeg vet det. Barn kan være noen av de slemmeste skapningene på jorda når ikke voksne ser eller hører. De kan, som i mitt tilfelle ødelegge store deler av barndommen som ikke kan leges og som aldri kan glemmes. Det gikk heldigvis ikke så langt at jeg pådro meg noen form for angst diagnoser, men det er takket være meg selv og gode venner… ingen andre. Jeg lærte å ikke bry meg. Jeg lærte å drite langt i hva de andre påpekte som feil med hvordan jeg så ut.

I dag vet jeg at jeg ikke kunne gått videre hvis jeg hadde brydd meg. Jeg vet også at det jeg opplevde som mobbing også var rasisme. Følelsen av å ikke passe inn sitter fortsatt igjen som et lite brennmerke i bevisstheten, men jeg vet at hvis jeg bryr meg blir jeg bare dratt tilbake til vonde barndomsminner. Heldigvis hadde jeg og fortsatt har et godt støtteapparat bestående av gode venner som ikke bryr seg om at jeg ser annerledes ut. Venner som ikke dømmer meg fordi jeg ikke ser ut som dem. Men, jeg skal ikke si at mobbingen ikke har satt noen spor. De fleste er hvisket ut, men følelsen av å ikke alltid passe inn i et norsk samfunn sitter fortsatt igjen. Den ”uskyldige” rasismen fra barnemunn.

Så til alle mobbeofre; Det er jævlig hardt, men dere må gi faen i hva andre mener, tror og påpeker. Dere er bedre enn hva mobberne noensinne kan bli. Ikke bli liggende igjen i søla, men kjemp dere opp igjen uansett hvor jævlig det er. Vær sterk.

Tusen takk for at du delte historien din. Mobbing og rasisme er noe av det verste som finnes. Du er sterk som har kommet deg videre! Stå på!